Jeg tenkte jeg kunne skrive noe av det jeg og Marianne sa i minnestunden.
Det ble jo sagt flere ganger at mor, som vi kalte henne, var tidlig ute med å ta sertifikat og kjøre bil. Jeg har et vagt minne om den røde Cortinaen, men husker nok best den lyseblå Fiaten de hadde så lenge! Helt til det en dag tok fyr i motoren i lyskrysset ved Grand!
Jeg og Stig var ofte med mor og far til hytta på Øyjord. Da kjørte vi av gårde i Fiaten, jeg og Stig i baksetet, og mor bak rattet. Ved siden av satt far, og han røykte hele veien til hytta!
Da Fiaten tok fyr, kjøpte de en brukt Honda. Der var det merker i taket etter den forrige eieren, som må ha vært en stor mann med hatt! Mor var ikke borti taket, for å si det sånn! Jeg tror hun så ut mellom rattet og dashbordet når hun kjørte, for hun var ganske lita! Men hun var jo tøff som kjørte så mye bil som hun gjorde.
Da jeg ble så gammel at jeg skulle øvelsekjøre, ville hun gjerne hjelpe til. Da kjørte vi opp til ungdomsskolen på Framnes, og så gikk hun ut av bilen imens jeg kjørte rundt! Jeg tror hun syntes det var litt skummelt å sitte på, men det var jo koselig at hun ville hjelpe. Etter hvert som jeg fikk sertifikat, fikk jeg låne bilen, og det var jo veldig fint.
Seinere da jeg bodde i Tromsø, var mor og far på besøk hos Viggo. For å være litt i lag med dem, tok jeg og ei venninne de med på kjøretur, for hun turte absolutt ikke å kjøre i Tromsø. Vi kjørte ut til Håkøya og så på restene av vraket til Tirpitz, og så lurte jeg på om de ville prøve den undersjøiske tunnelen fra Tromsdalen til Tromsøya. Det ville de absolutt ikke! Men vi kjørte nå litt rundt, og så svingte jeg inn i tunnelen. Midtveis spurte jeg mor om hun visste hvor vi var, og det gjorde hun ikke. -Vi er under havet, sa jeg. Da ble hun helt forfær, og dette snakket hun om flere ganger seinere!
Mor var veldig tilstede i vår barndom, og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg og Stig var stort sett hver dag hos henne og far i lunsjen da vi gikk på ungdomsskolen, og hun satte veldig pris på disse besøkene, og at vi tok med oss våre venner dit. Hun hadde god oversikt over vennene våre, og likte å høre hvordan det gikk med dem helt til det siste.
Da mor fylte 94 år i mars, så tenkte jeg tanken om hun kom til å bli eldre enn si mor. Akkurat da var hun jo ganske pigg, så det var jo ganske sannsynlig. Siste gangen vi traff henne var i september. Da var hun i kjempegodt humør, og vi hadde en veldig fin stund hos henne. Hun vitset om at hun hadde glemt at hun passet Jippi (hunden til Viggo), og at hun skvatt til av at han kom fram fra under senga tidlig på morrakvisten. Jeg spurte om han ikke hadde vært på do, og da sa hun: -Nei, ikke det jeg vet! Han trekte i hvert fall ikke ned! Det var en knakende god kommentar, synes jeg! Hun var med andre ord slagferdig til det siste!
Bare noen dager etter vi hadde vært der, ble hun jo syk og innlagt på sykehuset.
Det var så fint at det siste møtet vi hadde med mor var så koselig. Det er et fint minne å ta med seg. Det er også fint for oldebarna hennes at de kan huske henne sånn som hun var da.
Det er rart å tenke på at vi ikke skal treffes igjen, og jeg og vi kommer til å savne henne.
Men minnene tar vi med oss.
Hvil i ferd, mor.
Jeg legger ut notatene til det jeg sa i minnestunden for tante Magda:
Magda er den første av mine kjære tanter som går bort. Det har fått meg til å reflektere litt over mine minner om henne, som jeg deler med dere.
Hun vokste opp i små kår i Bø i Vesterålen, som eldste jente i en stor søskenflokk. Akkurat det at hun var eldste jente, betydde at hun ble svært viktig for de yngre søsknene. (Dette har andre snakket om) En av dem var min far, som jeg nokså raskt skjønte var veldig glad i Magda. I ettertid har jeg jo forstått at denne nære relasjonen hadde å gjøre med Magdas rolle i hans oppvekst, under røffe kår. Etter at mine foreldre ble skilt og han flyttet til Narvik, ble også jeg mer kjent med henne, naturlig nok. Når jeg besøkte ham, hørte det alltid med minst et besøk hos tante Magda.
Det er ikke rart at folk ble glad i henne. Hun var omsorgsfull, snill, omtenksom. Og nysgjerrig. Svært nysgjerrig. Men bare på positivt vis. Sist sommer da jeg og min datter besøkte henne, var ikke noe unntak. Hun spurte og grov om hvordan det sto til med meg og med Åsa. Deretter skulle hun vite om min kone og de andre to barna mine. Og hun fortalte stolt om sine. Britt som reiste så mye, og Viggo som drev på med sitt. Og barnebarna og oldebarna. Veldig hyggelig å være på besøk hos henne.
Men vitebegjæret omfattet også min mor, da hun ennå levde. Min mor hadde veldig stor respekt for Magda. Akkurat det har jeg tenkt en del på. De ble jo nærmere kjent med hverandre da Jan var i Bodø og Magda besøkte ham. Men det var ikke bare det. Jeg tror at det også skyldtes at Magda alltid sa fra om hva hun mente om dette og hint. Var hun uenig med sine mer eller mindre bedrevitende brødre, min far hjertelig inkludert, visste hun jammen å si fra. Det falt i smak hos min mor, som egentlig var en nokså prinsipiell feminist. Akkurat det var nok ikke Magda. Men hun hadde jobb. Og hun hadde noe annet som fremkalte ikke bare min mors respekt. Magda hadde førerkort. Hun, som var såpass mye eldre enn min mor, kjørte bil! En selvfølge i dag, men ikke da. Jeg er nokså sikker på at det fremskyndet min mors beslutning om å skaffe seg sertifikat, også. En bagatell i dag, men svært viktig for kvinners selvstendighet i et moderne samfunn.
Når jeg minnes Magda, tenker jeg ofte på da hun og familien ankom gården i Vesterålen i sin staselige Ford Cortina. For en bil! Ny, rød og blankpusset. Slikt kunne man knapt nok se nede i Bodø, der vi bodde. Jeg syntes også det var tøft å ha en tante som ikke bare hadde en slik flott bil, men også var den som hele tiden satt bak rattet. Slik sett var hun ikke bare en rollefigur med hensyn til omsorg, men også til mer typisk "mannlige" egenskaper, som bilkjøring, og, som tidligere nevnt, å ta del i diskusjoner. Hun var ikke redd for å sette seg inn i og ta del i ny teknologi. Mine barn var henrykt over å ha henne som venn på Facebook. Tenk det, en Facebook-venn på over 90 år. Det var det ingen andre som hadde!
90-årsdagen ble også feiret her på sykehjemmet. Her trivdes hun åpenbart svært godt, og vi besøkende alltid fikk kaffe og litt å bite i når vi stakk innom. Det var alltid hyggelig for oss besøkende å komme hit. Det siste minnet jeg har av tante Magda er fra i sommer, da hun tok farvel med oss i trappa da vi dro. Hun fulgte oss alltid dit, og vinket farvel til oss. I dag har vi tatt et siste farvel med tante Magda. Fred over hennes minne.
Det er rart at så kvikke brune øyne bare kan slutte å være til. Jeg har bare gode minner, både fra blokka og fra små og store øyeblikk hvor du alltid var en selvsagt og aktiv del av Marianne sitt liv. Hvil i fred fra Sigrid.
Selv om livet går sin gang, og døden uunngåelig er en del av livet, er det rart at mor/oldemor Magda nå er borte. Det er både fordi det skjedde ganske fort, og fordi man litt irrasjonelt og typisk menneskelig tenker at noen som har vært der hele sitt liv, også skal være der for all fremtid. Sånn er det selvfølgelig ikke.
Med jentene våre snakker vi mye om oldemor - at vi ofte dro på besøk dit på søndagene og møttes på kafé på lørdagene. Det er rart at vi ikke skal gjøre det mer. Det er rart at det ikke bor noen Magda på obs, og det er rart at det ikke skal ringe noen oldemor Magda bare for å høre hvordan det går. Og litt for å minne oss på om at. I har en oldemor i byen. Som gjerne kunne tenkt seg at vi kom på besøk.
Et liv er over, og det er trist. Det er mange minner, helt fra jeg var et lite barnebarn og frem til jeg fikk små oldebarn. Hun var meget glad i oss alle sammen, og vi betød mye for henne. Hun betød også mye for oss. Vi var så glad i deg, mor, og vi vil savne deg mye, kjære oldemor Magda.
Hilsen Marianne med familie.
Magda likte så godt dette lille verset:
Livet er som en skoledag
med sorger og gleder som hovedfag.
I gledens time er det best å være,
men i sorgens time er det mest å lære.
Hun fikk sin del av sorg i livet,men heldigvis mest glede.
Ser henne for meg der hun sitter i gostolen sin,og forteller løst og fast fra sitt lange liv.
Hun hadde humoristisk sans,og såg det artige i livets små og store hendelser.
Vi hadde jo så mange fine turer til Narvik for å besøke henne,det er gode minner å ta med seg videre.Savnet blir sårt etter vår storesøster.
Så var dagen kommet, da du forlot oss.. Onsdag 12.oktober 2016 tidlig formiddag fikk jeg telefonen fra sykehuset om at det bare sto om minutter til du "gikk ut av tiden".. Karstein og jeg rakk å sitte hos deg og småsnakke og holde deg i hånden til du trakk ditt siste åndedrag..sterkt og godt og usigelig trist! Men du har jo levd et langt og aktivt liv, har aldri vært redd for å ta fatt på nye og mang en gang store utfordringer! Sterk og modig har du vært! Fantastisk mormor for dine 3 barnebarn og god oldemor for etterhvert 6 oldebarn! Du har betydd mye for mange og satt spor etter deg! Hilsen din datter Britt