Kjære pappa,
Tidlig søndag morgen, jeg sitter ved kjøkkenbordet og ser utover sundet og en gryende dag. Søndagene var de dagene da du pleide å komme kjørende hit til Lakså fra Bjerkvik, spise middag og tilbringe noen ettermiddagstimer sammen med oss. Nå er det blitt et tomrom i søndagsrutinen vår.
Men tomrommet du etterlot, er ikke bare tomt. Det fylles raskt med minner mens jeg sitter her. Minner fra de første årene, Pål-sine-høner på pappa sitt kne, skiturer med familien i naturherlighetene rundt Bjerkvik, ferietur med ny Ford Consul til Sverige i 1958.. … og fra de siste: mine besøk hos deg på vei hjem fra jobb i Narvik, dine besøk hos oss, søndagsmiddager, farsdager, høytidsdager, bursdager… og mange spennede og artige fortellinger fra gamle dager og fra da krigen kom til Bjerkvik. Etter at Cal og jeg flyttet hit sommeren 2007 ble møtepunktene med deg en fast del av livet. Årene gikk fort.
Treffene våre var slett ikke bare lette og lystige, særlig ikke den siste tiden når du fikk så mange plager og lidelser i tillegg til den gamle hørselshemmingen. Forholdet mellom oss to var heller aldri bare lett. Det inneholdt både lys og skygge, regn og sol (ispedd ett og annet tordenskrall) som de fleste viktige forhold i livet - vårt varte tross alt i nesten 69 år! Men som du sa en av de siste gangene vi begge hadde blåst skikkelig ut: «Vi setter en strek over det der, Greta, ikke noe mer å tenke på, OK» Eller noe slikt. Jeg nikket og ga deg en klem da, og gjør det samme i tankene nå. Tenker på alt det verdifulle jeg har opplevd og lært gjennom forholdet til deg. Ikke minst om meg selv, og kanskje nettopp gjennom det vi ikke fikk så godt til sammen. Som det å vise og snakke om følelser, dele viktige personlige tanker, og å ta opp vanskelige temaer i et forhold. For deg var det alltid lettest å vise kjærlighet og omsorg gjennom handlinger, ikke ord.
Vi gjorde begge så godt vi kunne, tenker jeg. Noen ganger var det ganske bra, andre ganger sleit vi meir. Uansett temperatur og barometertrykk i forholdet vårt var vi glade i hverandre, kunne regne med, og stole på hverandre. Det er grunnfjellet, det som står igjen. Forholdet til deg var et av de viktigste forholdene i livet mitt, du en av de viktigste personene. Og en del av grunnverdiene dine fikk jeg med meg via osmose som noe å strekke seg etter: Å være sannferdig og pålitelig, å gjøre opp for seg i pengesaker, ikke skryte av seg selv eller ta æren for noe som tilkommer andre, unngå å fare med sladder, foretrekke enkelhet i materielle ting over overdådighet og luksus, gledes over å være ute i naturen. Takk, pappa, for den arven!:)
Akkurat nå tenker jeg på det at du aldri mer skal komme kjørende på besøk til oss i Citroen’en din – sist du kjørte hit sjøl var den 18. juni i fjor, da du kom til Cals og min felles bursdagsfeiring. Aldri mer skal du ta på deg tøflene som har sin faste plass i gangen, og så sitte i godstolen og se utover sundet og småduppe litt eller bla i en avis mens jeg gjør maten klar, aldri vinke til oss og tute to korte støt i hornet til farvel når du er på tur nedover bakken igjen. Jeg skal heller aldri mer svinge inn til deg, verken hjem til huset eller til «hybelen» på Ellas Minne. Aldri møte deg til middag på hotellet, med kaffe (koffeinfri!) og kjeks hjemme hos deg etterpå. Aldri få en godnattaklem i forkortet form på sms eller andre meldinger i din karakteristiske og kreative forkortelses-skrift til den slags bruk.
Kort tid etter at du hadde gått bort, sa noen til meg at din død kom som del av en «riktig rekkefølge», at barn skal følge sine foreldre til graven og ikke omvendt. Det er sant, vi vet jo det. Og at tiden nok var inne for deg til å takke farvel etter nesten 94 år på denne kloden er vel også sant. Likevel kom nyheten om at det faktisk hadde skjedd, brått og uventet på meg. Jeg trodde jeg var forberedt gjennom å ha fulgt deg såpass tett over de siste månedene. Men jeg var det ikke. Forholdet mellom oss kjentes ikke avsluttet.
Disse ukene etter at du døde fra oss, har jeg vært i mange slags følelser. Sorg over at du er borte så definitivt (det var jo alltid jeg som reiste langt bort; du var alltid her, et stabilt punkt, et ankerfeste, noen jeg kunne komme hjem til.) Anger over egen tilkortkommen, tristhet over alt det som nå er borte og aldri kan komme tilbake eller gjøres om igjen.
Men jeg har også kjent på takknemlighet. Og det er kanskje den viktigste følelsen, den jeg ønsker å ta med meg inn i framtida.
Fjellene og himmelen mot øst har nå fått et rosa skjær, dagen lysner. Snart skal jeg vende meg mot oppgaver og gjøremål i mitt eget liv. Tomrommene i min daglige og ukentlige rutine vil fylles fort. Hverdagene har det med seg. Men et eget rom i hjertet mitt, det vil du alltid ha.
En god klem til deg, pappa. Takk for alt du var og gjorde og gav.
Jeg er glad i deg.
Greta
Vis mer
Vis mindre