Rikke Edvarda Lise Santi

Bilde av mormor på Solborg oktober 2016

Kjære mormor, Det er trist å tenke på at du er borte for alltid og det er vanskelig at du ikke er med oss lengre. Selv om vi bodde langt unna følte jeg at jeg hadde en spesiell kontakt med deg, og denne forankringen i livet mitt er viktig for meg, og det vil jeg verne om for alltid. Minnene er mange. Barndommens somre da du og morfar besøkte oss i Røyken med den gamle blå Peugeot*en, og Gabriella og jeg fikk sitte oppå panseret å tulle. Det er de minnene hvor vi ferierte hjemme hos dere på Hatteberget. Den store hagen med grønt gress som vi løp rundt omkring i. Alle krinkelkrokene og den spennende lemmen ned til kjelleren som var der da. Den spesielle lukten av fisk og verkstedmaskiner i kjelleren. Og så var det det spennende radiorommet til morfar som bugnet av merkelig radioutstyr, og som du syntes var så rotete, men som vi allikevel fikk være med inn i for å titte på alt utstyret. Og alle turene vi hadde nede i fjæra, og du hadde med niste og kaffe. Vi lekte med tang og tare, titta på livet under steinene, og lagde ting av blåleire. Vi fikk lov til å ro ut på sjøen, men ikke langt fra land, med den lille treprammen. Så var vi med onklene våre ut på sjøen, og du lagde verdens beste fiskekaker som du stekte i kjellerne etter at vi kom hjem med båten full av fisk. De lange, lyse nettene som gjorde at vi ikke fikk sove, men ville være oppe hele natta. Sjøen som hele tiden forandret seg fra speilblank til grå og med høye bølger, og som vi så på fra kjøkkenvinduet ditt. Ørn og niser kunne vi også se. Alle disse opplevelser er knyttet til deg. Og så var det alltid servering(!), hjemmebakt brød med syltetøy, kaffe og alltid kaker. Familiebesøk og bilturer. Multer, vaffelkaker, fyrstekake – din spesialitet. Håndarbeidet du alltid satt med til hendene og øynene dine ikke kunne mere. Alle sokkene, og knytteteppene som du lagde til alle barna og barnebarna. At du litt sint, sa at morfar skulle slutte å tøyse når han skrøt av deg, men så likte du det egentlig litt allikevel og lo. Vi var alltid hjertelig velkomne, og det var så moro med huset fylt av besøkende familie. Tusen takk for at du alltid tok så vel i mot oss. Tusen takk for din store omsorg og de gode samtaler. Og tusen takk også for at du stilte opp på disputasen min, og på mine sønners dåpsdager der du hjalp til så godt du kunne. Men bare det at du var der betydde mye for meg. De siste årene var du ikke frisk og det var trist å oppleve hvordan sykdommen tæret på deg. Det var fælt at du til slutt måtte flytte fra hjemmet ditt, men du sa du hadde det trygt og godt på sykehjemmet, med omsorgsfulle pleiere og med jevnlig besøk av familien. Kontakten med deg var der til det siste besøket i september i fjor. Det siste jeg husker er at du vinket farvel til Konrad og meg. Og vi forsto at det nok var for siste gang, da vi forlot deg. Tusen takk for alt du var for meg, mormor. Jeg synes det er godt å tenke på at du nå er hos morfar. Hvil i fred. Klem fra Nina

Kjære mor, Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg at du nå er borte. Du var en viktig del av mitt liv over så mange år; hele min oppvekst, og også i voksen alder. Du var den jeg alltid kunne komme til, den som alltid var der for meg og tok vare på meg. Å vokse opp med en multihandikappet lillebror var ikke alltid så lett, sorgen og bekymringene tok stor plass i familien vår og jeg opplevde at jeg tidlig måtte bli sterk og selvstendig. Hos deg fikk jeg lov å være liten, være bare meg. Jeg var beskjeden og tilbakeholden, følte meg ofte usikker og redd. Du ble min trygge havn. Dørene sto alltid åpne hos deg og far, jeg var alltid velkommen. Jeg husker at vi hadde mange gode samtaler. Jeg husker ikke innholdet, men jeg husker at vi kunne snakke i timesvis, filosofere og diskutere. Jeg husker den gode følelsen det ga å bli sett, hørt, tatt på alvor. Du ga så mye omsorg til både meg og alle andre rundt deg. Du var full av godhet. Du var også en dame med bein i nesa som ikke var redd for å si meningene dine. Det gjaldt også overfor meg, vi var ikke alltid enige og noen ganger var det høy temperatur mellom oss. Jeg tror faktisk jeg var en av de få barnebarna som turte å motsi deg. Jeg tror du kunne være oppgitt over meg, men likevel forsto du, og jeg var alltid like velkommen hos deg uansett hva som skjedde. Du aksepterte både mine gode og dårlige sider. Da jeg utdannet meg til barnevernpedagog for noen år siden, var det et begrep som stadig ble nevnt under studiet: "den signifikante andre" - den ene betydningsfulle personen som kan utgjøre en forskjell i et barns liv, være avgjørende for at man utvikler "resiliens", beskyttelse og styrke slik at man klarer seg godt til tross for belastninger i livet. Du var den personen for meg, mor, og det vil jeg alltid være takknemlig for. Jeg var ikke så flink til å fortelle deg hvor mye du betydde i min oppvekst, men jeg håper du vet det. Det var vondt å se deg så svak de siste årene, og selv om jeg ikke så deg så ofte den siste tiden, var du ofte i tankene mine. Jeg har så mange gode minner om deg og far; jeg husker best alle hverdagene jeg stadig var innom på besøk. Jeg dro til deg etter skolen, gjorde lekser, spiste havregryn, sukker og melk, eller jordbær med fløte på og masse sukker. Vi leste Hjemmet og Norsk ukeblad, løste kryssord, og jeg tror jeg leste alle bøkene som hadde tilhørt mine tanter og onkler. Det var foresten far som lærte meg å lese. Og det var far som lærte meg å sykle; han skrudde av støttehjulene så jeg ikke hadde noe annet valg. Jeg husker turer til hytta i "Veggen", lukten fra vedovnen om morgenen, fine gåturer i nærområdet, vi plukket jordbær og gressløk fra hagen og solte oss på plattingen. Jeg danset på føttene til far og om kvelden fortalte du nattahistorier om din egen barndom på Reine. Jeg likte disse stundene veldig godt. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16 år, og etter dette ble kontakten naturligvis redusert, men det var alltid fint å komme hjem på besøk til deg, alt var som før. Du viste alltid interesse for meg og Natalia og tok også min firbente baby Bello inn i varmen. Natalia fikk ikke så mye tid med deg, men hun har likevel noen fine minner med seg. I kveld sa hun til meg: "husker du den gangen jeg fikk prøve orgelet hos oldemor, og at hun alltid ga masse ost og skinke til Bello". Jeg har så mange gode minner, mor. Takk for alt du var for meg! Jeg vil alltid være glad i deg❤️

Kjære mor Jeg og min familie var alltid velkommen hos deg. Ditt smil, din latter og dine mange historier fra Reine vil vi alltid huske. De lange og gode samtalene jeg og deg hadde ved kjøkkenbordet i Floveien setter jeg umåtelig stor pris på. Det var alltid koselig å komme på besøk, selv om jeg syntes det var vanskelig det siste året fordi du ble svakere for hver gang jeg var innom. Det er vel sånn livet er, det ebber ut og til slutt er man ikke der lenger. Det må være godt å få hvile nå. Hvil i fred mor, jeg vil alltid savne deg.

Lise var alltid veldig glad da vi kom på besøk i Floveien. Hun var veldig glad i alle oldebarna sine og opptatt av deres ve og vel. Hun skrøt alltid av dem og viste stor interesse for hvordan det gikk i barnehagen og på skolen. Også i oss voksne var hun interessert, og hun likte å høre om alt vi drev på med. Det er trist at Lise nå har gått bort, men vi vil alltid ha de gode minnene med oss.