Jeg tenkte jeg kunne skrive noe av det jeg og Marianne sa i minnestunden.
Det ble jo sagt flere ganger at mor, som vi kalte henne, var tidlig ute med å ta sertifikat og kjøre bil. Jeg har et vagt minne om den røde Cortinaen, men husker nok best den lyseblå Fiaten de hadde så lenge! Helt til det en dag tok fyr i motoren i lyskrysset ved Grand!
Jeg og Stig var ofte med mor og far til hytta på Øyjord. Da kjørte vi av gårde i Fiaten, jeg og Stig i baksetet, og mor bak rattet. Ved siden av satt far, og han røykte hele veien til hytta!
Da Fiaten tok fyr, kjøpte de en brukt Honda. Der var det merker i taket etter den forrige eieren, som må ha vært en stor mann med hatt! Mor var ikke borti taket, for å si det sånn! Jeg tror hun så ut mellom rattet og dashbordet når hun kjørte, for hun var ganske lita! Men hun var jo tøff som kjørte så mye bil som hun gjorde.
Da jeg ble så gammel at jeg skulle øvelsekjøre, ville hun gjerne hjelpe til. Da kjørte vi opp til ungdomsskolen på Framnes, og så gikk hun ut av bilen imens jeg kjørte rundt! Jeg tror hun syntes det var litt skummelt å sitte på, men det var jo koselig at hun ville hjelpe. Etter hvert som jeg fikk sertifikat, fikk jeg låne bilen, og det var jo veldig fint.
Seinere da jeg bodde i Tromsø, var mor og far på besøk hos Viggo. For å være litt i lag med dem, tok jeg og ei venninne de med på kjøretur, for hun turte absolutt ikke å kjøre i Tromsø. Vi kjørte ut til Håkøya og så på restene av vraket til Tirpitz, og så lurte jeg på om de ville prøve den undersjøiske tunnelen fra Tromsdalen til Tromsøya. Det ville de absolutt ikke! Men vi kjørte nå litt rundt, og så svingte jeg inn i tunnelen. Midtveis spurte jeg mor om hun visste hvor vi var, og det gjorde hun ikke. -Vi er under havet, sa jeg. Da ble hun helt forfær, og dette snakket hun om flere ganger seinere!
Mor var veldig tilstede i vår barndom, og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg og Stig var stort sett hver dag hos henne og far i lunsjen da vi gikk på ungdomsskolen, og hun satte veldig pris på disse besøkene, og at vi tok med oss våre venner dit. Hun hadde god oversikt over vennene våre, og likte å høre hvordan det gikk med dem helt til det siste.
Da mor fylte 94 år i mars, så tenkte jeg tanken om hun kom til å bli eldre enn si mor. Akkurat da var hun jo ganske pigg, så det var jo ganske sannsynlig. Siste gangen vi traff henne var i september. Da var hun i kjempegodt humør, og vi hadde en veldig fin stund hos henne. Hun vitset om at hun hadde glemt at hun passet Jippi (hunden til Viggo), og at hun skvatt til av at han kom fram fra under senga tidlig på morrakvisten. Jeg spurte om han ikke hadde vært på do, og da sa hun: -Nei, ikke det jeg vet! Han trekte i hvert fall ikke ned! Det var en knakende god kommentar, synes jeg! Hun var med andre ord slagferdig til det siste!
Bare noen dager etter vi hadde vært der, ble hun jo syk og innlagt på sykehuset.
Det var så fint at det siste møtet vi hadde med mor var så koselig. Det er et fint minne å ta med seg. Det er også fint for oldebarna hennes at de kan huske henne sånn som hun var da.
Det er rart å tenke på at vi ikke skal treffes igjen, og jeg og vi kommer til å savne henne.
Men minnene tar vi med oss.
Hvil i ferd, mor.
Vis mer
Vis mindre